Hvor drar du linja?

 

Ingen rød strek

ingen ulende alarm

ingen lås som smekker igjen

foran grafsende hender

fingre med trykksverte

og

fire-euros skinnsko

som

tråkker

tråkker

tråkker

over linja som strekker seg

strekker seg

som en gummistrikk

ingen kan dra for langt

som aldri ryker

før

du

gjør

det

Lavine

Foto: Anne

Falling of leaves

 

Foto: Anne

Var det da september var gått over i oktober? En midtukedag kanskje. Det var et rådyr. Ei rå med spinkle lemmer og bratt nakke, men stødig. Pelsen hadde ennå hint av sommer og du visste den hadde vært nesten som bronse for noen uker siden. Da du hadde kunnet kjenne den glatte overflata i struktur, varm i ettermiddagssola, pelsen du strøyk vart over med fingertuppene. Som om du var redd hun skulle bli borte når hun kjente nærværet ditt, enda du godt visste at hun hadde kjent lukta av deg lenge før hun selv ble oppdaget.

Men i dag, så stille som i origo ville hun stått og været etter det som kom sammen med draget av høst i lufta. Det som nesten er umerkelig, men likevel så åpenbart for ei som kjenner jorden som sin egen. Så stille utenpå, men med hjertet hardt bankende og skarpe sanser, ville hun stått, med alle musklene spent i velsignet verdighet mot den gråbrune pelsen. Så stille. Ørene ville pekt opp, og litt til siden. Øynene store og svarte. Den lille muskelen som dirret under buken, ville i neste nå kunnet bli en eksplosjon av adrenalin og tvunget råa på flukt – nærmest før hun selv hadde forstått hva som foregikk. Over strå og over tuer, over lyng på myk skogbunn. Så – borte.

Jeg tror det var oktober. Den ørlille bevegelsen du gjorde med foten mot de rimete bladene kanskje. Eller ordet du hvisket, som du ikke engang visste om.

Illusjon

Foto: Anne

Endelig

Foto: Anne

Ute i kveldsmørket lukter det fuktig jord som det ikke har gjort på lenge. På uker. Eller kanskje ikke siden i fjor høst. En sånn lukt som jeg kan fylle lungene med og nesten smake aromaen i munnen ved utpust. Det lukter våt meitemark som kryper ut av hullene sine for ikke å drukne der inne i de smale passasjene de har gravd uten armer eller bein. Lukt av våt meitemark stopper midt i halsen et sted. Akkurat som om den ikke hører til de luktene kroppen vil ha. Det hele lukter begynnelse av en sommer! Men akkurat nå regner det og jeg tenker på den lille, døde spissmusa jeg kikket på i skogen i dag. De kulerundemusenysgjerrige øynene lukket. Det kunne se ut som om den bare sov, den var fredfull og lot seg ikke engang plage av mauren som krabbet på dens venstre forlabb. Den var så pen og gråbrun i pelsen. Glatt. Og dekket av små regndråper som lignet diamanter da lyset spilte i dem. Vakkert. Tidigere i dag falt årets første bløte, nestenikkevåte sommerregnvær. Da jeg vendte ansiktet oppover for å hilse dråpene velkommen, kunne jeg nesten ikke kjenne dem mot huden. Det var lunkent og mykt og brakte meg en sommer bakover, da jeg i gjennomvåt regndress gikk i sipende regnvær oppover ei bratt fjellside på vestlandet og kjente gleden sprenge i brystkassa.

 

En brennvarm tekopp mot underleppa. Tre grove knekkebrød med søt fløtemysost. Og ved trappa ligger den fineste Odd Molly-tunikaen i en pose, gitt av et uselvisk familiehjerte. Lykke kan komme i mange forkledninger – noen åpenbare og noen unnselige. En annen dag rusletur i kald, frisk luft mot vannet. Stå på trebrua og støtte albuene mot rekkverket, slik at hendene bærer kameraets vekt alene. Dis. Grått. Kontraster, tydelige linjer i trærne. Vakker harmoni.

Den unnselige lykken gir definitivt best avkastning på lang sikt.

Hjertet rommer Altet

Å, Silkehår, om du bare visste. Hvilke krefter jeg er i besittelse av når den påhakkede fugleungen min strever. Jeg kunne inhalert hele kosmos med svarte hull og supernovaer. Dratt det helt ned i lungenes sjel. Kjent fullheten verke i dem, stinne av luft og av universets morkraft med den steileste vilje. Med mine mektige lunger, ville jeg sluppet det ut litt etter litt – funnet deg i tåkehimmelen – og siktet med krøllede lepper. Leppene som kysset ditt gylne, totimersgamle silkehår med rett sideskill og duft av søteste lynghonning. Nå ville jeg åpnet de krøllede leppene til bare en svak krusning, så blåst. Blåst så hardt og presist som jeg kunne for å nå deg igjen med supernovaer, svarte hull – og Karlsvogna – som du kjenner så godt. Blåst for meg, men mest for deg. Aller mest for deg, Silkehår. Jeg ville blåst den varmeste vind, den kraftigste oppdrift til under de stekkede vingene som holder deg. Og løftet deg opp. Fram. Fram på den lange og strabasiøse ruten du skal bakse med de små, dunete vingene dine. Helt nede fra bakken skulle jeg sett og følt hvilken kraft som traff deg, som ga deg nytt vågemot og lysglimt av glede. Og jeg ville vært så fylt at morskjærlighet at hjertet nesten skulle sprenges. Og stolthet. Over at der oppe var du – du hadde hatt mot til å fly av sted alene. Og helt der oppe fra skulle du kjenne hvordan jeg støttet deg, alltid ville støtte deg trygg og hjelpe deg med oppdriften. Og helt her nede på jordskorpa på den blå planeten, skulle jeg stå og elske deg inn i evigheten.