Arkiv for ‘Betraktninger’ kategorien

Betraktninger fra sykehusets kafeteria

Å sitte i sykehusets kafeteria er som å befinne seg i en virkelighet inni selve virkeligheten. Det er luft under taket, men menneskene er trykket sammen i seg selv. Med hverandre. Rundt små bord, rundt andre virkeligheter – som er mer nakent virkelig enn virkeligheten ellers. De prater hverdagslig, men det er hender som bretter og bretter på servietter, smil som ikke rekker å renne ut i stiene ved øyet, før de falmer. Det er bein som former kryss, føtter som vipper. Vipper. Briller som løftes av trøtte øyne som tørkes.

Hvis jeg lener hodet bakover til håret hviler mot det glattpolerte bøketreet, ser jeg blå himmel. Driftende dotter av hvit damp. Noen forsvinner fort. Andre blir.

– Hva faen er fristende med Miami? Der er det jo jævli’ varmt og bare pensjonister!
– Nei… Jeg vet ikke jeg… Hun ville vel det da…

Jeg ser mennesker som beveger seg bak halvt tildekkede glassvinduer. Broker av andres liv bak forsøk på privatliv. Unger som holder seg i foreldrenes rullestoler. Pappkrus med kaffe som tømmes. Hvitkledde på vei til nytt skift.

– Hva er det du prater om?
– Preben kommer ikke.
– Nei, jeg har ikke sans for folk som fordyrer for andre.
– Det er vel ikke akkurat sånn det er…
– Det er jo ikke avgift på traktor. Går kjøpet i Euro?
– Neei… Jeg vet ikke jeg…

Det er stativ med væske som har blitt trofaste følgesvenner. Lukter du ikke finner andre steder. Åpne rom. Åpne nok for både sorg og glede. 4 Krone-is og en pølse i brød. Er det greiere å være syk når du kan gå ned i kafeteriaen og ta inn illusjonen av fransk aveny med fortauskafè, trær og gatelykter. Hvis du er innlagt på et av de «aktive sykehusene» – klar – ferdig – gå! Da kan du kikke opp og innbille deg at du er ombord på et moderne cruise-skip, som kan ta deg til en frodig sydhavsøy, og hvor du kan satse livet ditt på casinoet underveis.

– Husker du ikke romnummeret? Husker du ikke avdelingen din? Husker ikke du… Husker ikke du… Husker ikke du romnummeret ditt?

Som meg biter han i huden ved siden av neglene. For å få det til, må han bruke det friske beinet til å dra rullestolen framover. To Krone-is med jordbær og en pose med boller.

– Jeg tok med Allers til deg, det er i hvert fall et ukeblad.
– Du skulle jo ikke ta med noe!
– Men gjorde det noe om jeg kjøpte det da?

Det summer av stemmer. Lavmælte stemmer om privat anliggende temaer. Selv barna her er gått 40-50 år tilbake i tid – da de bare skulle ses, ikke høres. Det er bekymrede venner som venter. Det er Glede for dem som har bagen sin med og rasler med bilnøkler.

Av alt som foregår her i sykehusets kafeteria blir det støy – den moralsk riktige passelige støyen som liksom hører hjemme på sykehus. Det er etter hvert blitt det mest naturlige stedet for livgivende innpust, sykehuset, og for det lange utpustet som tar sjelen med seg.

Å vente i en sykehuskafeteria er et springbrett til forståelsen om at vi alle er en del av hverandre. At i det store bildet finnes en balanse. En livsnødvendig. Balanse.