Arkiv for ‘Livet’ kategorien

Lavine

Foto: Anne

Endelig

Foto: Anne

Ute i kveldsmørket lukter det fuktig jord som det ikke har gjort på lenge. På uker. Eller kanskje ikke siden i fjor høst. En sånn lukt som jeg kan fylle lungene med og nesten smake aromaen i munnen ved utpust. Det lukter våt meitemark som kryper ut av hullene sine for ikke å drukne der inne i de smale passasjene de har gravd uten armer eller bein. Lukt av våt meitemark stopper midt i halsen et sted. Akkurat som om den ikke hører til de luktene kroppen vil ha. Det hele lukter begynnelse av en sommer! Men akkurat nå regner det og jeg tenker på den lille, døde spissmusa jeg kikket på i skogen i dag. De kulerundemusenysgjerrige øynene lukket. Det kunne se ut som om den bare sov, den var fredfull og lot seg ikke engang plage av mauren som krabbet på dens venstre forlabb. Den var så pen og gråbrun i pelsen. Glatt. Og dekket av små regndråper som lignet diamanter da lyset spilte i dem. Vakkert. Tidigere i dag falt årets første bløte, nestenikkevåte sommerregnvær. Da jeg vendte ansiktet oppover for å hilse dråpene velkommen, kunne jeg nesten ikke kjenne dem mot huden. Det var lunkent og mykt og brakte meg en sommer bakover, da jeg i gjennomvåt regndress gikk i sipende regnvær oppover ei bratt fjellside på vestlandet og kjente gleden sprenge i brystkassa.

 

En brennvarm tekopp mot underleppa. Tre grove knekkebrød med søt fløtemysost. Og ved trappa ligger den fineste Odd Molly-tunikaen i en pose, gitt av et uselvisk familiehjerte. Lykke kan komme i mange forkledninger – noen åpenbare og noen unnselige. En annen dag rusletur i kald, frisk luft mot vannet. Stå på trebrua og støtte albuene mot rekkverket, slik at hendene bærer kameraets vekt alene. Dis. Grått. Kontraster, tydelige linjer i trærne. Vakker harmoni.

Den unnselige lykken gir definitivt best avkastning på lang sikt.

Hjertet rommer Altet

Å, Silkehår, om du bare visste. Hvilke krefter jeg er i besittelse av når den påhakkede fugleungen min strever. Jeg kunne inhalert hele kosmos med svarte hull og supernovaer. Dratt det helt ned i lungenes sjel. Kjent fullheten verke i dem, stinne av luft og av universets morkraft med den steileste vilje. Med mine mektige lunger, ville jeg sluppet det ut litt etter litt – funnet deg i tåkehimmelen – og siktet med krøllede lepper. Leppene som kysset ditt gylne, totimersgamle silkehår med rett sideskill og duft av søteste lynghonning. Nå ville jeg åpnet de krøllede leppene til bare en svak krusning, så blåst. Blåst så hardt og presist som jeg kunne for å nå deg igjen med supernovaer, svarte hull – og Karlsvogna – som du kjenner så godt. Blåst for meg, men mest for deg. Aller mest for deg, Silkehår. Jeg ville blåst den varmeste vind, den kraftigste oppdrift til under de stekkede vingene som holder deg. Og løftet deg opp. Fram. Fram på den lange og strabasiøse ruten du skal bakse med de små, dunete vingene dine. Helt nede fra bakken skulle jeg sett og følt hvilken kraft som traff deg, som ga deg nytt vågemot og lysglimt av glede. Og jeg ville vært så fylt at morskjærlighet at hjertet nesten skulle sprenges. Og stolthet. Over at der oppe var du – du hadde hatt mot til å fly av sted alene. Og helt der oppe fra skulle du kjenne hvordan jeg støttet deg, alltid ville støtte deg trygg og hjelpe deg med oppdriften. Og helt her nede på jordskorpa på den blå planeten, skulle jeg stå og elske deg inn i evigheten.

Skydans og sommerminner

Begge lente hodene bakover, var bortenfor tid og og lot fantasien danse med den andres; Se der! Der er sleden med julenissen! En røykring! Sleden blir trukket av et hjerte! Der må ånden i lampen være! En puddel!

Hun husket plutselig følelsen fra barndommen. Da dagene virket endeløse. Da hun var i øyehøyde med gule løvetannsoler og groblad å klistre på oppskrubbede sykkelknær etter velt på grusen. Fire ferske brødskiver med nyrørt bringebærsyltetøy, plukket varsomt fra greinene, en og en, med små, rosa fingertupper og lagt forsiktig i grønn kurv hvor jordbærene hadde bodd.

I dag svevde skyene akkurat som den gang, som de alltid gjorde i grunn, og bringebærrøde lepper smakte nesten bedre enn nyrørt syltetøy.

Sommerfuglvinger

Du strøk håndflata di forsiktig over kinnet mitt da du passerte. Berøringen kjentes ut som fem engblåvinger i rask flukt med korte svev, hadde jeg vært en rødkløver hadde de kanskje stanset for å samle nektar. Jeg kjente varmen fra hånda di lenge etter at du hadde gått, tok meg til kinnet og la hånda mi slik den ville ligget på din. Jeg presset det varsomme trykket fra fingrene dine inn under huden. Ville lagre dem der for alltid. Hvis du kunne sett meg innenfra ville du visst at jeg er brennmerket av deg. Av huden din. Berøringene dine. Utenfra ser jeg kanskje upåvirket ut. Glatt som fløyel.

Til minne om

Raskt forandrer livet seg. I brå kast som når kastevindene farer ned over oss i en trang og blågrønn fjordarm, velter båter på fjorden. Livredde, våte til skinnet og det vi har med av kjerald ligger spredt ut over den mektige, brusende overflata. Ja. Vel. Min kastevind kom her en dag jeg ikke engang hadde fått gnukket sovestøvet ut av øynene. Mine barns bestefar hadde vært i en bilulykke og var fløyet direkte til Ullevål. På vei innover kjørte vi til ulykkesstedet og tente fire telys med gode tanker i snøen. Ett fra minstemann, ett fra størstemann, ett fra faren deres og ett fra meg. Tilbake på E18 ble minutter til dager. To hender lent over til baksetet, der hvor to snufsende gutter satt kledd for vintervær og ikke for tap. Tullete skrevet, for når er man så forberedt at man kler seg for tap – og hva ikler man seg da?

Foran dørene til intensivavdelingen står firkantede kurver med blå engangsplastskotrekk. Jeg hjalp barna å pynte skoene sine og trakk raskt på meg mine egne. Barnas far hadde det ene halvveis på, det andre på tvers. Innenfor dørene ble vi møtt av sykehusprest og intensivsykepleier som fant et rom hvor vi kunne snakke uforstyrret. En god samtale som ville forberede ungene litt på at Bestefar kom til å se annerledes ut nå enn sist de var sammen med ham. Han ville ha flere blåmerker i hodet, store plasterlapper, kutt i kinnet og en pusteslange ned i halsen. Han ville ligge flatt i senga og ville ikke kunne snakke til dem. Antagelig kunne han ikke høre hva de sa til ham heller, men det kunne være fint å ta på ham, både for Bestefar og for dem. Så ventet brus og kjeks til dem i pårørenderommet, mens vi voksne måtte snakke om saker som ikke var ment for små gryter.

Legens tilkallingsalarm pep av møtet. Jeg gikk inn til ungene som spurte ”Hva skjer’a?” Og fortalte at vi går ikke inn likevel. Ikke nå. Ikke nå som alle maskinene piper og det er så mange leger der inne. Og så si ordene, nå er det veldig kritisk for Bestefar, nå klarer han det antagelig ikke lenger. Se tårene deres renne nedover de glatte barnekinnene, så mange, mange år for tidlig. Sitte der i sofaen med en gutt under hver arm, lent inntil den stikkete ullgenseren min. De små bustehodene, som egentlig hadde kule sveiser før de tok på seg ull-luene. Jeg er lei for at triste ting kan skje selv om du har ny hårsveis i ekte X-faktor-stil. Jeg er lei for at størstemann synes det er så vondt at han må distansere seg fra det hele ved å gripe tak i en Donaldpocket. Jeg er lei for at de i det hele tatt må sitte her i dag og at ikke det bare ble en vanlig hverdag for dem. Jeg er lei for at jeg ikke kan beskytte dem mot alt som kommer til å være trist og vanskelig, nå og senere. Jeg kan bare være en klippe i en havn, der kastevindene med jevne mellomrom vil forandre noe i livet vårt.

En kort stund med ett bustehode på hver side av fanget. Stillhet. Stryking over håret og ryggen. Alle hvisom og dersom prøver jeg å svare på, da legen igjen kommer inn. Han setter seg ned og tar ungene i hendene: ”Nå er han dessverre ikke mer. Kondolerer. Vet dere hva det betyr? At vi er lei oss for at dere har mistet Bestefar.” To par vantro øyne. Nye tårer og hikst.

Etterpå, gode samtaler med sykepleier og prest. To spente og stive rygger som holdt oss hardt i hendene da vi gikk inn på rommet hvor maskinene hadde stilnet og inni-Bestefar hadde reist til et fredelig sted. De tok forsiktig på hånda og armen hans. Kjente at fingrene var kalde på tuppene. Så at det var ham, men kjente at nå var det bare hud i den kroppen hvor Bestefar hadde bodd og vært Bestefaren deres. I den kroppen han hadde lekt og tøyset med dem, vært med dem på fisketurer og fjellturer. Vært Bestefar.

Det var tungt å dra fra ham der. Vite at det var siste gang. Jeg er lei for å si det, kjære små, denne veien må vi alle gå. Men i mellomtiden har vi hverandre og må passe på å leve hver eneste dag. For alt for raskt kan livet forandre seg.

Takk