Arkiv for februar, 2011

Hjertet rommer Altet

Å, Silkehår, om du bare visste. Hvilke krefter jeg er i besittelse av når den påhakkede fugleungen min strever. Jeg kunne inhalert hele kosmos med svarte hull og supernovaer. Dratt det helt ned i lungenes sjel. Kjent fullheten verke i dem, stinne av luft og av universets morkraft med den steileste vilje. Med mine mektige lunger, ville jeg sluppet det ut litt etter litt – funnet deg i tåkehimmelen – og siktet med krøllede lepper. Leppene som kysset ditt gylne, totimersgamle silkehår med rett sideskill og duft av søteste lynghonning. Nå ville jeg åpnet de krøllede leppene til bare en svak krusning, så blåst. Blåst så hardt og presist som jeg kunne for å nå deg igjen med supernovaer, svarte hull – og Karlsvogna – som du kjenner så godt. Blåst for meg, men mest for deg. Aller mest for deg, Silkehår. Jeg ville blåst den varmeste vind, den kraftigste oppdrift til under de stekkede vingene som holder deg. Og løftet deg opp. Fram. Fram på den lange og strabasiøse ruten du skal bakse med de små, dunete vingene dine. Helt nede fra bakken skulle jeg sett og følt hvilken kraft som traff deg, som ga deg nytt vågemot og lysglimt av glede. Og jeg ville vært så fylt at morskjærlighet at hjertet nesten skulle sprenges. Og stolthet. Over at der oppe var du – du hadde hatt mot til å fly av sted alene. Og helt der oppe fra skulle du kjenne hvordan jeg støttet deg, alltid ville støtte deg trygg og hjelpe deg med oppdriften. Og helt her nede på jordskorpa på den blå planeten, skulle jeg stå og elske deg inn i evigheten.