Endelig

Foto: Anne

Ute i kveldsmørket lukter det fuktig jord som det ikke har gjort på lenge. På uker. Eller kanskje ikke siden i fjor høst. En sånn lukt som jeg kan fylle lungene med og nesten smake aromaen i munnen ved utpust. Det lukter våt meitemark som kryper ut av hullene sine for ikke å drukne der inne i de smale passasjene de har gravd uten armer eller bein. Lukt av våt meitemark stopper midt i halsen et sted. Akkurat som om den ikke hører til de luktene kroppen vil ha. Det hele lukter begynnelse av en sommer! Men akkurat nå regner det og jeg tenker på den lille, døde spissmusa jeg kikket på i skogen i dag. De kulerundemusenysgjerrige øynene lukket. Det kunne se ut som om den bare sov, den var fredfull og lot seg ikke engang plage av mauren som krabbet på dens venstre forlabb. Den var så pen og gråbrun i pelsen. Glatt. Og dekket av små regndråper som lignet diamanter da lyset spilte i dem. Vakkert. Tidigere i dag falt årets første bløte, nestenikkevåte sommerregnvær. Da jeg vendte ansiktet oppover for å hilse dråpene velkommen, kunne jeg nesten ikke kjenne dem mot huden. Det var lunkent og mykt og brakte meg en sommer bakover, da jeg i gjennomvåt regndress gikk i sipende regnvær oppover ei bratt fjellside på vestlandet og kjente gleden sprenge i brystkassa.

Comments are closed.