Falling of leaves

 

Foto: Anne

Var det da september var gått over i oktober? En midtukedag kanskje. Det var et rådyr. Ei rå med spinkle lemmer og bratt nakke, men stødig. Pelsen hadde ennå hint av sommer og du visste den hadde vært nesten som bronse for noen uker siden. Da du hadde kunnet kjenne den glatte overflata i struktur, varm i ettermiddagssola, pelsen du strøyk vart over med fingertuppene. Som om du var redd hun skulle bli borte når hun kjente nærværet ditt, enda du godt visste at hun hadde kjent lukta av deg lenge før hun selv ble oppdaget.

Men i dag, så stille som i origo ville hun stått og været etter det som kom sammen med draget av høst i lufta. Det som nesten er umerkelig, men likevel så åpenbart for ei som kjenner jorden som sin egen. Så stille utenpå, men med hjertet hardt bankende og skarpe sanser, ville hun stått, med alle musklene spent i velsignet verdighet mot den gråbrune pelsen. Så stille. Ørene ville pekt opp, og litt til siden. Øynene store og svarte. Den lille muskelen som dirret under buken, ville i neste nå kunnet bli en eksplosjon av adrenalin og tvunget råa på flukt – nærmest før hun selv hadde forstått hva som foregikk. Over strå og over tuer, over lyng på myk skogbunn. Så – borte.

Jeg tror det var oktober. Den ørlille bevegelsen du gjorde med foten mot de rimete bladene kanskje. Eller ordet du hvisket, som du ikke engang visste om.

Comments are closed.