Til minne om

Raskt forandrer livet seg. I brå kast som når kastevindene farer ned over oss i en trang og blågrønn fjordarm, velter båter på fjorden. Livredde, våte til skinnet og det vi har med av kjerald ligger spredt ut over den mektige, brusende overflata. Ja. Vel. Min kastevind kom her en dag jeg ikke engang hadde fått gnukket sovestøvet ut av øynene. Mine barns bestefar hadde vært i en bilulykke og var fløyet direkte til Ullevål. På vei innover kjørte vi til ulykkesstedet og tente fire telys med gode tanker i snøen. Ett fra minstemann, ett fra størstemann, ett fra faren deres og ett fra meg. Tilbake på E18 ble minutter til dager. To hender lent over til baksetet, der hvor to snufsende gutter satt kledd for vintervær og ikke for tap. Tullete skrevet, for når er man så forberedt at man kler seg for tap – og hva ikler man seg da?

Foran dørene til intensivavdelingen står firkantede kurver med blå engangsplastskotrekk. Jeg hjalp barna å pynte skoene sine og trakk raskt på meg mine egne. Barnas far hadde det ene halvveis på, det andre på tvers. Innenfor dørene ble vi møtt av sykehusprest og intensivsykepleier som fant et rom hvor vi kunne snakke uforstyrret. En god samtale som ville forberede ungene litt på at Bestefar kom til å se annerledes ut nå enn sist de var sammen med ham. Han ville ha flere blåmerker i hodet, store plasterlapper, kutt i kinnet og en pusteslange ned i halsen. Han ville ligge flatt i senga og ville ikke kunne snakke til dem. Antagelig kunne han ikke høre hva de sa til ham heller, men det kunne være fint å ta på ham, både for Bestefar og for dem. Så ventet brus og kjeks til dem i pårørenderommet, mens vi voksne måtte snakke om saker som ikke var ment for små gryter.

Legens tilkallingsalarm pep av møtet. Jeg gikk inn til ungene som spurte ”Hva skjer’a?” Og fortalte at vi går ikke inn likevel. Ikke nå. Ikke nå som alle maskinene piper og det er så mange leger der inne. Og så si ordene, nå er det veldig kritisk for Bestefar, nå klarer han det antagelig ikke lenger. Se tårene deres renne nedover de glatte barnekinnene, så mange, mange år for tidlig. Sitte der i sofaen med en gutt under hver arm, lent inntil den stikkete ullgenseren min. De små bustehodene, som egentlig hadde kule sveiser før de tok på seg ull-luene. Jeg er lei for at triste ting kan skje selv om du har ny hårsveis i ekte X-faktor-stil. Jeg er lei for at størstemann synes det er så vondt at han må distansere seg fra det hele ved å gripe tak i en Donaldpocket. Jeg er lei for at de i det hele tatt må sitte her i dag og at ikke det bare ble en vanlig hverdag for dem. Jeg er lei for at jeg ikke kan beskytte dem mot alt som kommer til å være trist og vanskelig, nå og senere. Jeg kan bare være en klippe i en havn, der kastevindene med jevne mellomrom vil forandre noe i livet vårt.

En kort stund med ett bustehode på hver side av fanget. Stillhet. Stryking over håret og ryggen. Alle hvisom og dersom prøver jeg å svare på, da legen igjen kommer inn. Han setter seg ned og tar ungene i hendene: ”Nå er han dessverre ikke mer. Kondolerer. Vet dere hva det betyr? At vi er lei oss for at dere har mistet Bestefar.” To par vantro øyne. Nye tårer og hikst.

Etterpå, gode samtaler med sykepleier og prest. To spente og stive rygger som holdt oss hardt i hendene da vi gikk inn på rommet hvor maskinene hadde stilnet og inni-Bestefar hadde reist til et fredelig sted. De tok forsiktig på hånda og armen hans. Kjente at fingrene var kalde på tuppene. Så at det var ham, men kjente at nå var det bare hud i den kroppen hvor Bestefar hadde bodd og vært Bestefaren deres. I den kroppen han hadde lekt og tøyset med dem, vært med dem på fisketurer og fjellturer. Vært Bestefar.

Det var tungt å dra fra ham der. Vite at det var siste gang. Jeg er lei for å si det, kjære små, denne veien må vi alle gå. Men i mellomtiden har vi hverandre og må passe på å leve hver eneste dag. For alt for raskt kan livet forandre seg.

Takk

Comments are closed.