Skydans og sommerminner

Begge lente hodene bakover, var bortenfor tid og og lot fantasien danse med den andres; Se der! Der er sleden med julenissen! En røykring! Sleden blir trukket av et hjerte! Der må ånden i lampen være! En puddel!

Hun husket plutselig følelsen fra barndommen. Da dagene virket endeløse. Da hun var i øyehøyde med gule løvetannsoler og groblad å klistre på oppskrubbede sykkelknær etter velt på grusen. Fire ferske brødskiver med nyrørt bringebærsyltetøy, plukket varsomt fra greinene, en og en, med små, rosa fingertupper og lagt forsiktig i grønn kurv hvor jordbærene hadde bodd.

I dag svevde skyene akkurat som den gang, som de alltid gjorde i grunn, og bringebærrøde lepper smakte nesten bedre enn nyrørt syltetøy.

Sommerfuglvinger

Du strøk håndflata di forsiktig over kinnet mitt da du passerte. Berøringen kjentes ut som fem engblåvinger i rask flukt med korte svev, hadde jeg vært en rødkløver hadde de kanskje stanset for å samle nektar. Jeg kjente varmen fra hånda di lenge etter at du hadde gått, tok meg til kinnet og la hånda mi slik den ville ligget på din. Jeg presset det varsomme trykket fra fingrene dine inn under huden. Ville lagre dem der for alltid. Hvis du kunne sett meg innenfra ville du visst at jeg er brennmerket av deg. Av huden din. Berøringene dine. Utenfra ser jeg kanskje upåvirket ut. Glatt som fløyel.

Tenkt blot må være lov

Jeg satt og studerte deg i søvnen den gangen. De kravlende følelsene mine tilsa at jeg kunne blotet deg. Gitt deg muligheten til å ofre deg for en god sak. Ja, jeg tror det.  Jeg kunne helt brannfarlig væske over den nakne kroppen din her hvor ingen mennesker befant seg. Sittet og sett på helt til knoklene dine bare ulmet rødglødende som sola med mørke flekker. Dine ville ikke gjort noen skade for elektronikken her nede på Jorda. I det minste. Ser du, det ville vært en god sak. For enkelte av oss. Gi – og ta. Eller som her; ta – og gi.

Deg kunne jeg blotet til vannguden, fiskene, krabbene. Vel, vi har ikke krabber her ved denne innsjøen, men digre gjeddekjefter finnes her. Som ligger med gapene sine åpne og venter ved båtripa på at noe skal kastes over og ned til gjeddefesten som venter. Du hadde gjort deg best der nede. Du, som var som en sleip ål, glei gjennom livet uten å få motstand, snodde deg videre hvis du møtte konflikter. Du var så sleip at slimet nærmest rant av hodebunnen din. Med avsky husker jeg også pusten din over meg. Pesende som en fisk på land. Ja, jeg bloter deg til vannguden.

Men denne kroppen her, den føler jeg for å blote til naturguden.  Til Pan. Ville denne kroppen passet hos deg. Du, med klovene og temperamentet ditt. Ikke akkurat er dette noen nymfe (det er vel helst det du foretrekker, men med all ærbødighet, du har kanskje også utviklet seksualiteten din på alle disse årene), men det var det nærmeste nymfe jeg kom. Og den eneste jeg kan avse. Kan den ikke tilfredsstille begjæret ditt, kan du alltids lage en ny type panfløyte med beinpiper. Vinn-vinn.

Ro

Jeg kryper inntil den nakne varmen din
nesetippen berører den bløte delen
mellom to harde ribbein.
Armene og beina drar jeg opp i meg selv.
Som et pinnsvin ruller jeg meg sammen.
Skyter de stive piggene mine mot verden der utenfor.
Først da.
Først da, får jeg ro. Pinnsvinro.

Til minne om

Raskt forandrer livet seg. I brå kast som når kastevindene farer ned over oss i en trang og blågrønn fjordarm, velter båter på fjorden. Livredde, våte til skinnet og det vi har med av kjerald ligger spredt ut over den mektige, brusende overflata. Ja. Vel. Min kastevind kom her en dag jeg ikke engang hadde fått gnukket sovestøvet ut av øynene. Mine barns bestefar hadde vært i en bilulykke og var fløyet direkte til Ullevål. På vei innover kjørte vi til ulykkesstedet og tente fire telys med gode tanker i snøen. Ett fra minstemann, ett fra størstemann, ett fra faren deres og ett fra meg. Tilbake på E18 ble minutter til dager. To hender lent over til baksetet, der hvor to snufsende gutter satt kledd for vintervær og ikke for tap. Tullete skrevet, for når er man så forberedt at man kler seg for tap – og hva ikler man seg da?

Foran dørene til intensivavdelingen står firkantede kurver med blå engangsplastskotrekk. Jeg hjalp barna å pynte skoene sine og trakk raskt på meg mine egne. Barnas far hadde det ene halvveis på, det andre på tvers. Innenfor dørene ble vi møtt av sykehusprest og intensivsykepleier som fant et rom hvor vi kunne snakke uforstyrret. En god samtale som ville forberede ungene litt på at Bestefar kom til å se annerledes ut nå enn sist de var sammen med ham. Han ville ha flere blåmerker i hodet, store plasterlapper, kutt i kinnet og en pusteslange ned i halsen. Han ville ligge flatt i senga og ville ikke kunne snakke til dem. Antagelig kunne han ikke høre hva de sa til ham heller, men det kunne være fint å ta på ham, både for Bestefar og for dem. Så ventet brus og kjeks til dem i pårørenderommet, mens vi voksne måtte snakke om saker som ikke var ment for små gryter.

Legens tilkallingsalarm pep av møtet. Jeg gikk inn til ungene som spurte ”Hva skjer’a?” Og fortalte at vi går ikke inn likevel. Ikke nå. Ikke nå som alle maskinene piper og det er så mange leger der inne. Og så si ordene, nå er det veldig kritisk for Bestefar, nå klarer han det antagelig ikke lenger. Se tårene deres renne nedover de glatte barnekinnene, så mange, mange år for tidlig. Sitte der i sofaen med en gutt under hver arm, lent inntil den stikkete ullgenseren min. De små bustehodene, som egentlig hadde kule sveiser før de tok på seg ull-luene. Jeg er lei for at triste ting kan skje selv om du har ny hårsveis i ekte X-faktor-stil. Jeg er lei for at størstemann synes det er så vondt at han må distansere seg fra det hele ved å gripe tak i en Donaldpocket. Jeg er lei for at de i det hele tatt må sitte her i dag og at ikke det bare ble en vanlig hverdag for dem. Jeg er lei for at jeg ikke kan beskytte dem mot alt som kommer til å være trist og vanskelig, nå og senere. Jeg kan bare være en klippe i en havn, der kastevindene med jevne mellomrom vil forandre noe i livet vårt.

En kort stund med ett bustehode på hver side av fanget. Stillhet. Stryking over håret og ryggen. Alle hvisom og dersom prøver jeg å svare på, da legen igjen kommer inn. Han setter seg ned og tar ungene i hendene: ”Nå er han dessverre ikke mer. Kondolerer. Vet dere hva det betyr? At vi er lei oss for at dere har mistet Bestefar.” To par vantro øyne. Nye tårer og hikst.

Etterpå, gode samtaler med sykepleier og prest. To spente og stive rygger som holdt oss hardt i hendene da vi gikk inn på rommet hvor maskinene hadde stilnet og inni-Bestefar hadde reist til et fredelig sted. De tok forsiktig på hånda og armen hans. Kjente at fingrene var kalde på tuppene. Så at det var ham, men kjente at nå var det bare hud i den kroppen hvor Bestefar hadde bodd og vært Bestefaren deres. I den kroppen han hadde lekt og tøyset med dem, vært med dem på fisketurer og fjellturer. Vært Bestefar.

Det var tungt å dra fra ham der. Vite at det var siste gang. Jeg er lei for å si det, kjære små, denne veien må vi alle gå. Men i mellomtiden har vi hverandre og må passe på å leve hver eneste dag. For alt for raskt kan livet forandre seg.

Takk

Betraktninger fra sykehusets kafeteria

Å sitte i sykehusets kafeteria er som å befinne seg i en virkelighet inni selve virkeligheten. Det er luft under taket, men menneskene er trykket sammen i seg selv. Med hverandre. Rundt små bord, rundt andre virkeligheter – som er mer nakent virkelig enn virkeligheten ellers. De prater hverdagslig, men det er hender som bretter og bretter på servietter, smil som ikke rekker å renne ut i stiene ved øyet, før de falmer. Det er bein som former kryss, føtter som vipper. Vipper. Briller som løftes av trøtte øyne som tørkes.

Hvis jeg lener hodet bakover til håret hviler mot det glattpolerte bøketreet, ser jeg blå himmel. Driftende dotter av hvit damp. Noen forsvinner fort. Andre blir.

– Hva faen er fristende med Miami? Der er det jo jævli’ varmt og bare pensjonister!
– Nei… Jeg vet ikke jeg… Hun ville vel det da…

Jeg ser mennesker som beveger seg bak halvt tildekkede glassvinduer. Broker av andres liv bak forsøk på privatliv. Unger som holder seg i foreldrenes rullestoler. Pappkrus med kaffe som tømmes. Hvitkledde på vei til nytt skift.

– Hva er det du prater om?
– Preben kommer ikke.
– Nei, jeg har ikke sans for folk som fordyrer for andre.
– Det er vel ikke akkurat sånn det er…
– Det er jo ikke avgift på traktor. Går kjøpet i Euro?
– Neei… Jeg vet ikke jeg…

Det er stativ med væske som har blitt trofaste følgesvenner. Lukter du ikke finner andre steder. Åpne rom. Åpne nok for både sorg og glede. 4 Krone-is og en pølse i brød. Er det greiere å være syk når du kan gå ned i kafeteriaen og ta inn illusjonen av fransk aveny med fortauskafè, trær og gatelykter. Hvis du er innlagt på et av de «aktive sykehusene» – klar – ferdig – gå! Da kan du kikke opp og innbille deg at du er ombord på et moderne cruise-skip, som kan ta deg til en frodig sydhavsøy, og hvor du kan satse livet ditt på casinoet underveis.

– Husker du ikke romnummeret? Husker du ikke avdelingen din? Husker ikke du… Husker ikke du… Husker ikke du romnummeret ditt?

Som meg biter han i huden ved siden av neglene. For å få det til, må han bruke det friske beinet til å dra rullestolen framover. To Krone-is med jordbær og en pose med boller.

– Jeg tok med Allers til deg, det er i hvert fall et ukeblad.
– Du skulle jo ikke ta med noe!
– Men gjorde det noe om jeg kjøpte det da?

Det summer av stemmer. Lavmælte stemmer om privat anliggende temaer. Selv barna her er gått 40-50 år tilbake i tid – da de bare skulle ses, ikke høres. Det er bekymrede venner som venter. Det er Glede for dem som har bagen sin med og rasler med bilnøkler.

Av alt som foregår her i sykehusets kafeteria blir det støy – den moralsk riktige passelige støyen som liksom hører hjemme på sykehus. Det er etter hvert blitt det mest naturlige stedet for livgivende innpust, sykehuset, og for det lange utpustet som tar sjelen med seg.

Å vente i en sykehuskafeteria er et springbrett til forståelsen om at vi alle er en del av hverandre. At i det store bildet finnes en balanse. En livsnødvendig. Balanse.